Bø er gårdsnummer 17 i Skånland og ligger på en flat slette som mot sør smalner av i et nes mellom Trøsen i øst og Lavangsfjorden i vest. Innenfor botnen av Trøsen, fra utløpet av Trøselva, vider gårdens veldige utmark seg ut østover som en vifte, like opp til Bufjellet. Grensen i nordvest mot nabogården Stor-Skånland (oppgått 18/9 1837 og 1/8 1848), begynner ved fjorden i en stein, Draugen, og går i rett linje i o.n.o. kurs like til høyeste fjell, med bl. a. en stein, kalt Gråen, Vassmyrhågen, og tre små tuer på Bufjellet som merkede punkter. Sørgrensen er behandlet under nabo­gården Trøsen.

Bø eller «Trosszebø», som gården ble kalt i Olav Engelbregtssons jordebok fra 1520-åra av g.no. Bør, = gård, «gården ved Trøsen», er antakelig ryddet i vikingtid. I en utgravd røys er det i et gravkammer, sammen med et ubrent skjellett, funnet 6 fargede glassperler, en liten sigd, en nøkkel og tinner av en linhekle, datert til tiden 800--1000 e. Kr.

Gården hadde 2 leilendinger i 1567. På første halvpart av 1600- tallet var tallet på brukere en tid oppe i 5, men fra omkr. 1660 ble jorda igjen samlet av to familier, som etter hvert satt med hver sin halvdel av skylda. Begge disse familiene døde simpelthen ut i 1730— 40-åra, og den nye bygselmannen som overtok, samlet nå hele Bø til ett bruk.

I 1759 begynte oppdelingen på nytt, idet gården da ble bygslet bort i to like parter. Det fullstendige fellesskapet var ennå på det tids­punktet den vanlige bruksformen, og det er derfor bemerkelsesverdig at de to brukerne på Bø allerede nå foretok et utskifte av den beste dyrkningsjorda ved å bli enige om at sjøvegen, fra naustene og opp til gården, skulle danne skjell mellom en nordlig og en sørlig halvpart.

Da den ene oppsitteren omkr. 1800 kjøpte opp ¾ av gårdens skyld, oppsto den situasjon at eieren av det største bruket (l.nr. 198), fikk alene disposisjonsretten over sørparten, mens nordparten ble drevet i fellesskap av begge.

Denne bruksmåten gikk godt så lenge det bare var to brukere på gården, men etter hvert ble den største eiendommen delt mellom flere, og behovet meldte seg for en ny minnelig utskiftning. Den kom 28/8 1849. I mellomtiden var 1.nr. 198 delt i 3 bruk av ulik størrelse, mens det minste bruket (l.nr. 199) ennå var udelt.

Utskiftningen foregikk på det viset at engslettene sør for sjøvegen: nedre Vollen, Trøsensletta og Høgsletta, ble alle delt i tre parter etter skyld mellom de tre oppsitterne på l.nr. 198. Engene nord for sjøvegen: Hesjeteigen, Bakketeigen, Myrteigen, Storvollen og Knulter­teigen, ble derimot delt i fire mellom samtlige naboer, og oppsitteren på 1.nr. 199 fikk her halvparten av hvert engstykke. Brukeren av 1.nr. 199 fortsatte som før å ha sine åkerlapper for seg, mens de tre andre delte alle de åkrene som opprinnelig hadde tilhørt l.nr. 198: Strandåkeren, Kringla, Kjelneset, Kjelnesrumpa, Åsen, Sjøvegåkeren, Gjeldsteinen, Ildhusåkeren, søndre Flåtten, Linåkeren, Haugåkeren, Myra, Vika, Sjånesåkeren, indre og ytre Rønåkeren, Skånlandsåkeren, Kjæråkeren og Stabursåkeren. Hver enkelt av dem ble i regelen delt i tre etter skyld.

Bumarka skulle være felles for alle oppsitterne på Bø, men hver av dem hadde sin skogteig hvor han hogde ved.

En slik bruksform måtte bety en hemsko for enhver utvikling i gårdsbruket, og verre ble det etter hvert som oppdelingen av brukene skred fram. Den offentlige utskiftningen av innmarka, sl. 12/6 1866, kom derfor til å bety en fullstendig revolusjon. Ved denne forretningen ble det ikke tatt noe hensyn til gamle bruksmåter. Skylda ble lagt til grunn for utskifte mellom de 7 naboene. To av dem brukte sin jord sammen.

Et areal på 394 mål ble merket av som innmark, fra Skånlands­skjellet i nord til Bøneset i sør, og dette området ble delt i 10 teiger fra sjøen til utmarksgrensen. Bare to brukere fikk jorden sin samlet. De øvrige fikk to teiger hver.

Alle oppsitterne hadde inntil 1860-åra bodd på en felles gårdsgrunn ovenfor den nåværende gårdsvegen. Etter utskiftningen ble det nød­vendig å flytte 17 hus til nye tomter, og omkostningene i forbindelse med det ble beregnet til 103 spd.

To oppsittere klaget over forretningen, og ved en overutskiftning avh. 2/7 1867, fikk den ene utvidet sin teig en smule. Den andre, som hadde fått sin eiendom nord ved Skånlandsskjellet, erklærte seg tilfreds dersom fellesskapet kastet opp en grøft fra berget ovenfor hans stue og ned til nordre Vikeveita, og han dessuten «fik den paa Bø faldende Grindedørk (gjødsla etter fegrindene) i 3 Uger».

Tradisjonen forteller at vidjekjærene ved denne tiden vokste så frodig nedover mot fjorden og innover Bøneset, at en ikke kunne se sjøen fra Gammelgården. En stor del av høyavlinga ble hentet fra utslåtter.

Først etter den offentlige utskiftning kom det fart i gårdsbruket på Bø. Vass-sjuke strekninger ble grøftet ut og krattskogen i innmarka forsvant. Mulighetene lå også vel til rette for en jordbruksekspansjon utover de grenser som foreløpig var fastsatt for innmarka. Ved to nye offentlige utskiftninger: av skog, slåtter og hjemmeutmark, sl. 18/10 1894, og av nye oppdyrkningsmark, sl. 22/1.0 1915, er store nydyrkede områder fordelt mellom brukerne.

Samtidig med at ny jord ble lagt under plogen, foregikk bruks­delingen utrolig raskt. Bø hadde i 1926 i alt 20 bruk med minst 10 øre i skyld. Parallelt med denne utviklingen på hovedgården, har fra omkr. 1860, en hel grend blitt ryddet i Bø's utmark (se Sollia og Reinåsen).

MATRIKKELGÅRDEN BØ

(G.nr. 17.)

1567: Skyld: 1 ½ våg råskjær; denne skylda var siden konstant.

1723: .Jorda ligger solvendt, er dyp og våt og utsatt for nattefrost, men er lett å drive. Mye av høyet høstes i utslåtter. Skog nok til brensel og god løvskog til ”stafver” (garnkavl). Ingen husmannsplass og ingen kvern til gården.

1820: Jordveien er temmelig god til høyavl. men usikker til korn pga frosten. Jordbunnen består av mold, sand og myr, er dyp, fuktig og lettdreven og kan forbedres. Havnegangen er god, men noe besværlig, og vedskogen dekker mer enn behovet. En stor elv har møllefall, og her fins også en del laqks.

EIERE: Bø tilhørte erkebispestolen i Trondhjem i tiden før Reformasjonen, og fikk samme skjebne som nabogården Stor- Skånland (se der).

I årene 1798-1805 ble Bø kjøpt av oppsitterne for en samlet kjøpesum av 290 rdlr. Brukerne har senere eid sin jord.

BRUKERE: Erik Iversen og Ole Mogensen var kongens leilendinger på Bø 1567.

Gårdens brukerhistorie for 1600-tallet er så innviklet og opplys­ningene så mangelfulle at det er umulig å gi noen tilfredsstillende framstilling av den. I 1609 var halve skylda brukt av Peder Edissen, og etter hans død, ca. 1630. av sønnen Ole Pedersen. Han flyttet fra gården etter få år, og jordeparten ble en tid liggende øde. I 1639 bygslet så Nils Nilsen denne jorda, men omkom på sjøen 1650 «oc mistede sit Gods». Enken, Else Jakobsdtr., satt igjen i stor armod, og bruket ble nå delt mellom flere leilendinger. Den andre halvparten av Bø hadde i 1609 to brukere: Ole Helsing (fra Hälsingland i Sverige) og Haldor Johnsen. De døde begge kort tid etter, og skylda ble delt i tre 18-marksbruk, hvor brukerne skiftet ustanselig. I 1645 ble det tatt opp tingsvitne for at to av disse leilendinger var så fattige, at de var ute av stand til å betale skatt.

I 1660 var skylda fordelt mellom 5 oppsittere, men dette ble en foreløpig klimaks. To familier samlet jorda igjen i de følgende årene.

Johannes Olsen (f. ca. 1610, d. ca. 1700), fikk alt i 1639 bygselbrev på et 18-marksbruk, og var ikke av de som måtte fritas for skatt. Han satt som leilending på Bø i omkr. 60 år, og brukte ved sin død omtrent halve gården.

Asbjørn Johannesen (f. 1651) overtok etter faren 1700 og karak­teriseres som en «hjelpelig holden Bonde». Etter 1711 giftet han seg med Elen, datter av Mikkel Asbjørnsen på Stor-Skånland. De var for gamle til å få barn, og da Asbjørn var 87 år, avsto han bruket «med sin Hustrues Samtøcke» til Peder Rafaelsen Harr (f. 1698, d. 1756), mot å nyte et etter forholdene stort kår: fôr til 2 kyr og 4 sauer og 1 tne. korn sådd og høstet hvert år. Far og sønn hadde da tilsammen vært leilendinger på Bø i nøyaktig 100 år.

Første representant for den slekten som samlet andre halvdelen av Bø, het 1) Nils Hansen. Han nevnes første gang i 1645 og var da visstnok husmann på Stor-Skånland. Omkr. 1650 overtok han en jordepart på Bø, og døde her 1665, 70 år gammel ( ! ). Enken, Birgitte, og hennes fire barn: Hans, Nils, Asbjørn og Elisabeth, fortsatte å drive bruket. Eldste sønn, 2) Hans Nilsen (f. 1656, d. 1716), ble fra 1679 den offisielle leilendingen, men han var ugift og holdt hus sammen med sine tre søsken. Da Hans døde 1716, overtok yngste bror, 3) Asbjørn Nilsen (f. 1661, d. 1741), bruket. I 1723, i sitt 62. år. ble han bøtelagt for «fortidlig Børneafling med sin ægtequinde Ingeborg Nilsdtr.». Barnet døde, og 6 år senere måtte han «formedelst Alderdom» avstå halve bruket til 4) Peder Rafaelsen Harr. I 1741 bygslet Peder også resten av bruket etter Asbjørn, og satt fra da av med hele gården Bø.

Peder var født på nedre Lavangen og tilhørte den gamle Harr- slekten, som kom til Trondenes omkr. 1660. Han var gift ca. 1729 med sitt søskenbarn, Berthe Andersdtr. Harr fra Renså, som døde 1763 på Bø; barn: Mette Kristine f. ?, Rafael f. ca. 1731, Anders f. 1735, Hans f. 1737, Ole f. 1739, Iver f. 1740, Peder f. 1743, Helene f. 1745 og Anne Marie f. 1750. Peder tilhørte bygdas stor­bønder, og det ser ut til at han la større vekt på gårdsbruket enn vanlig var i samtiden. Ved skifte etter ham, sl. 17/8 1756, regnes opp en imponerende buskap: 3 hester, 14 kyr, 8 ungfe, 20 sauer og 9 geiter. Boet satt dessuten inne med en beholdning på 24 tnr. korn. Peder var den første på Bø som hadde kvern i Trøselva. Da gjelda i Bergen, 72 rdlr.. var betalt. var det 95 rdlr. igjen til arvingene. De to eldste sønnen overtok hver sin halvpart av gården.

Bruk I-1V (1.nr. 198.1 våg 9 in.). 5) Anders Pedersen Harr (f. 1735, d. 1770), bygslet halve Bø etter morens død 1763. Han var g. m. Gilles Andersdtr. (f. ca. 1733, d. 1781), og hadde tre døtre: Berthe Johanna f. 1763, Anna Sofie f. 1766 og Helene Marie f. 1768. men døde bare 35 år gammel, og med en gjeld som var dobbelt så stor som hele hans etterlatte bo. Enken giftet seg på nytt 1771 med 6) Gisle (Gissel) Larsen (f. 1739, d. 1804) fra Fjelldal i Tjeldsund, og fikk enda en datter med ham: Maren Kirstine f. 1771. Gisle flyttet til Bø og overtok konas jord, og satt her som fattig leilending og fisker. Etter at Gilles var død, ble Gisle gift på nytt 1789 med Else Marie Johansdtr. Meyer (f. 1762, d. 1812), enke etter Johannes Paulsen

Ane Kirstine og Jens Petter f. 1798. Før han døde, sendte Gisle Larsen to søknader til Rentekammeret i København om at hans «svigersønn», Peder Rafaelsen Harr, måtte få kjøpe den jorda han brukte for 60 rdlr. Fogden foreslo kjøpesummen forhøyet til 100 rdlr. «som det høyeste, da Jorden er vaadlendt, myret og underkastet Frost». Kammeret for­langte imidlertid 200 rdlr., og da Peder erklærte seg villig til å betale det, fikk han kongeskjøte 17/7 1805. Det er eiendommelig at Gisle søker for ham som svigersønn. Peder hverken var eller hadde utsikt til å bli det. Men ingen oppdaget dette lille falsum, som forårsaket at eiendommen ikke gikk til offentlig auksjon. Ingen av Gisles egne barn ble boende på Bø.

6) Peder Rafaelsen Harr (f. 1761, d. 1831), var født på nabobruket. Allerede 5/7 1799 hadde han fått kongeskjøte på halve farsbruket og ble fra nå av eier av ¾  av hele gården. Peder var gift første gang i Hol kirke 1783 med Ane Marie Madsdtr. (f. 1763, d. 1811) fra Fjelldal; barn : Helene Marta Schrøder f. 1787, Karen Marie f. 1790, Rafael f. 1792, Maren Marie f. 1798 og Hans Andreas Schrøder f. 1804. Etter Ane Maries død, ble han gift på nytt med Margrethe Sofie Madsdtr. (f. 1763) fra Brokvik, enke etter John Kristoffersen Gausvik. Peder var en meget velstående fiskerbonde. Arvemassen etter hans første kone var på over 600 rdlr. Det var først og fremst fra sjøen han hentet sin velstand. I 1811 eide han fembøring, 2 åttringer, 2 mindre båter og 2 seinøter, men fødde ikke mer enn 10 kyr på den store eiendommen. Hans to sønner delte bruket (br. I—II og III—IV).

Bruk 1-11 (1 pd. 16V2 m.). 1) Rafael Pedersen Harr ( f. 1792, d. 1848), giftet seg 1817 med sin stesøster, Kristianna Andrea Johnsdtr., og overtok først hennes farsjord i Gausvik, men da hun døde 1820, flyttet han tilbake til Bø og fikk skjøte av faren på halve bruket 29/7 1822. Han ble gift på nytt med Martha Sivertsdtr. Lund fra Verdalen og hadde 2 barn i første ekteskap: Peder Johan f. 1818, Johan Kristian f. 1820, og 8 i annet : Kristianne Andrea f. 1823, Ane Marie f. 1824, Anne Sørine f. 1825, Henning Martinus Sehrøder f. 1826, Ole Andreas Hveding f. 1829, Mathea Karoline f. 1836 og Peroline Harr f. 1837. Rafael var fisker og gårdbruker. Etter hans død ble bruket igjen delt.