Lilleskånland

Gårdsnummer 15 i Skånland.

Lilleskånland er den nordligste av de to Skånlands-gårdene. Grensen mot nabogården Sør- Steinsland i nord (oppg. 27/10 1846) begynner i en stor stein, Futen, på nordsiden av Djuphamn og går i Østlig retning over Nålslettåsen, Sjellnakken, Einingen og Sjåsteinen like til Stor-Nipen. Det indre grenseområdet under Nipfjellet ble i 1870-åra skåret over og gjort til statseiendom (se Nipen), så skjellet ender nå ved markegården Nipens tverrskjell. Sørgrensen er beskrevet under Stor-Skånland.

Snaut noen gård i hele Trondenes kan oppvise en slik funnrikdom fra yngre steinalder. På en strandlinje 20-25 m. over havets nåværende nivå har et jeger- og fangstfolk hatt sine boplasser gjennom et langt tidsrom (se Arkeologiske funn på Lilleskånland). En del funn fra jernalderen viser at Lilleskånland tidlig ble tatt under rydning av jordbrukende folk, som bosatte seg fast og grunnla selve gården. På bruket Vollen, som ligger omtrent midt i den gamle innmarka, er det i en gravhaug funnet to store håndleddsringer av bronse fra merovingertid (7. og 8. årh.), og et par andre hauger har inneholdt våpen fra vikingtid.

I 1567 nevnes oppsitteren for første gang, Nils Halvorsen. Sønnen Mikkel Nilsen overtok i 1591. Han var lagrettesmann. I 1618 overtok Lauritz (Lars) Halvorsen. Gården var da ett samlet bruk og fortsatte å være det ennå i over 160 år, bortsett fra en kort periode på 1600-tallet. Når den store eiendommen såvidt lenge ble holdt samlet, skyldtes nok det at Lilleskånland ble lensmannsgård sist på 1600- tallet og senere embetsgård for sorenskriveren i Senjen.

Bumerket til Lauritz Halvorsen (1648)

Da Lauritz Halvorsen døde i 1651, ga enka, Ingeborg Larsdatter, jorda til de to sønnene Rasmus Larsen (f. 1635) og Lars Larsen (f. 1615). Lars overtok etter hvert også Rasmus sin part av gården. Lars Larsen hadde 5 sønner, men ingen av dem overtok.

I 1675 kom Jens Rasmussen Stenholt fra Jylland på

Danmark og overtok gården. Det er vel mest sannsynlig at han giftet seg med en av Lars Larsens døtre. Jens ble bondelensmann i 1688, men han ble ingen rik mann. Da han døde, var gjelda hans hos Jørgen Broch på Bryggen i Bergen 266 rd, fem ganger mer enn taksten på hans eiendommer.

Etter at Jens var død, flyttet sorenskriver Anders Christophersen Valeur (f. 1662, d. 1729) inn på Lilleskånland og innrettet her sin embetsgård. Valeur fikk 9/8 1706 bevilling som sorenskriver i Senjen etter Paul Egede på Harstad, og bestyrte embetet det første året fra Offersøya i Buksnes i Lofoten, hvor han før bodde. Han slektet visstnok opprinnelig fra Bergen, men kom som betjent til fogden over Lofoten, Jochum Bredal, og ble gift med hans søster, Johanna Bredal, en av biskop Erik Bredals 17-18 barn. 1 sitt ekteskap hadde de en sønn: Erik f. 1695 (død ung) og to døtre: Bodil (g. m. Christian Egede, sogneprest til Haltdalen) og Anna Kristine.

Valeur levde standsmessig på Lilleskånland. I anledning forordningen om sko- og parykkskatt fra 1711 opplyser han selv at han «formedelst Svaghed» bærer parykk, og hans hustru bruker «Top». Denne luksus kostet ham 6 rdlr. i ekstra skatt. Dessuten betalte han skoskatt for 5 tjenere foruten sin familie. Ved siden av sine embetsplikter begynte han 1715 med jektebruk og skaffet seg bygdefarsretten til Bergen for distriktets bønder. Han førte dessuten store mengder fisk fra bygda for egen regning. Delvis mottok han sin toll av bøndene in natura, delvis drev han fiske med egne folk. I november 1722 forliste jekta med full føring på hjemtur fra Bergen. I en søknad til Rentekammeret sier han at han «gick saa got som nøgen derfra, hvilken ulycklige Hendelse satte mig saa paa Knæ at min Credit gick derved over styer». Han greidde likevel å skaffe ny jekt og sendte opp til 210 våger tørrfisk om året for egen regning til avbetaling på gjeld i Bergen, men da ulykken på nytt rammet ham på hjemturen 1727, sto han der mer enn ribbet. Da han døde 12/7 1729 — Johanna Bredal var død året før — kunne boet hans på langt nær dekke fordringene fra kongens kasse og kreditorene på Bryggen. Datteren, Anne Kristine, ble boende på Lilleskånland vinteren over 1729--30 for å ivareta boet, men reiste så til søsteren, som da bodde på Røst, bare medbringende noen personlige eiendeler.

Etter dette ble gården i 1731 delt i to bruk med lik skyld, og i 1750-åra ble begge disse brukene på nytt delt. Firedelingen ble senere grunnlaget for sambruket på Lilleskånland like til den offentlige utskiftning i 1860-åra.

Den ledige gården ble altså 3/7 1731 bygslet til to leilendinger. Ole Pedersen Berlin (f. ca. 1691, d. 1763) overtok den ene halvparten av gården. Hans slekt er helt ukjent, og han satt her som vanlig leilending og fisker. Med sin kone, Kirsten Andersdtr., hadde han en sønn, Nils Olsen (f. 1721, d. 1789)som 1753 bygslet jorda etter faren. Nils var g. med Maren Larsdtr. fra Sør-Steinsland; barn: Ingeborg f. 1758, Martha f. 1760 og Ole f. 1763. Familien levde i stor fattigdom, og allerede 1760 måtte Nils avstå halve bruket til sin svoger. Da kona døde 1768, var boet fallitt, og han måtte nå oppgi resten av jorda, og satt senere som husmann på gården til sin død. Sønnen Ole hadde husmannsplass på Steinsland. Arne Falkorsen (f. 1738, d. 1818) bygslet 1768 det ledige bruket etter Nils. Han var født i Tennevik, men vokste opp på Rogla hvor moren ble gift på nytt. I 1767 ektet han Ane Johanna Olsdtr. Gram (f. ca. 1740, d. 1802) fra Haukebø og fikk følgende barn: Mette Marie f. 1770, Falkor f. 1772, Ole Gram f. 1775 (død på Vardøhus 1811), Johanna Cesilie f. 1777, Maren Margrethe f. 1780, Lea Kristine f. 1783, Gunhild Katrine f. 1784, foruten 5 som døde små. Arne var dyktig og foretaksom og ble etterhvert den mest velstående fiskerbonden på gården. I 1816 ble han ilagt 5 spd. i sølvskatt til Norges Bank, og da han døde 2 år etter, var arven etter ham på 240 spd. (sk. sl. 8/12 1818). En stor stue på bruket tilhørte Trondenes kirke, og boet ble pålagt å reparere den for 40 spd. Sønnen 10) Falkor Arnesen (f. 1772. d. 1839), bygslet farsbruket 1822 og drev det til sin død. Han kom etterhvert i stor gjeld til Rasmus Christensen på Sandtorg og døde som en fallitt mann. Han var g. 1813 med Johanne Malene Sparboe Albrigtsdtr. (f. 1788) fra Kvitnes; barn: Arne f. 1814, Ane Johanna Gram f. 1816, Maren Margrethe Schjelderup f. 1820, Ole Gram f. 1825, Sara f. ?, og 3 som døde. Eldste sønn, 11) Arne Falkorsen (f. 1814, d. 1874), overtok jorda og ble selveier 4 /1 1851 for 100 spd. Etter utskiftningen 1866 fikk bruket to innmarksteiger, en i nord langs utmarksgrensen, og en et godt stykke sør for Gammelgården. ovenfor Jørelva. Arne flyttet husene til den nordligste teigen, men delte eiendommen 28/9 1870 med sin yngre bror.

Henrik Meyer bygslet 1731 den andre halvparten av Lilleskånland etter sorenskriver Valeur. Henrik var født i Bergen og tok borgerskap der i byen 1713. Han satte seg ned som utliggerborger på det gamle borgerleiet i Leikvik på Hinnøysida og drev handel der i ca. 15 år. Etter hvert ble han helt utkonkurrert av trondhjemsborgerne i Forhamn og på Sandtorgholmen og måtte i 1728 si opp sitt borgerskap. Husene på leiet ble utlagt til hans kreditorer, og Henrik flyttet så til Lilleskånland, hvor han senere levde som fattig fisker og bonde — død ca. 1748. Med sin kone, Cecilie Olsdtr., som etter tradisjonen stammer fra Sæter i Tjeldsund, hadde han 6 barn: Else Marie f. 1712, Henrik f. 1714, Ole f. 1716, Jakob f. 1718, Johan Smith f. 1722 og Kristian f. 1724. To av sønnene overtok bruket etter faren 1750.

Johan Smith Meyer (f. 1722, d. 1786) bygslet den ene halvparten. Han giftet seg 1754 med Bendikte Kristensdtr. (f. 1731, d. 1805) fra Sør-Rollnes og hadde 9 barn, men bare 4 nådde voksen alder: Anders f. 1759, Jens Smith f. 1761, Else Marie f. 1762 og Sten f. 1767. Sorenskriver Valeur bygde i sin tid den første flomkverna på gården. Johan fornyet denne kverna, som visstnok lå i Jørelva, og malte kornet for alle naboene, men brydde seg ellers lite om gårdsbruket. Hans hu sto til sjøen. Da han døde, eide boet 2 åttringer og seksring. Likevel hopet gjelda seg opp hos hans kreditor i Bergen, kjøpmann Schlømer. Dødsboauksjonen etter ham 11/7 1786, innbrakte 120 rdlr., mens bare regningen fra Schlømer lød på 125 rdlr. Enken ble sittende med jorda til 1799, da bruket på nytt ble delt.

Sønnen 3) Jens Smith Meyer (f. 1761, d. 1807) overtok halvparten av skylda. Han var g. m. Berthe Olsdtr. Harr (f. ca. 1775, d. 1832) fra Hol i Tjeldsund og hadde 2 barn: Johan f. 1799 og Malene f. 1802. Da Jens døde 1807 i ynkeligste fattigdom, avsto enken bruket til fremmede, og satt senere som kårenke. Sønnen kjøpte 1838 jord på Stor-Skånland. 4) Anders Jensen (f. 1762, d. 1831) fra Sandtorg ble ny bygselmann her. Han giftet seg på Skånland 1808 med Ane Helene Hartvigsdtr. (f. 1777, d. 1816) fra Årbogen og drev ganske godt, men flyttet fra gården med sine to små barn etterat kona var død.

Iver Korneliussen (f. 1789), fra Skotsfjord i Steigen, fikk så bygselbrev på bruket 1821. Iver kom til bygda da prost Simon Kildal d. m. ble forflyttet fra Steigen til Trondenes i 1809, og tjente mange år i prestegården. I 1816 giftet han seg med Ane Katrine Thomasdtr. (f. 1789) fra Hagan og fikk mange barn med henne. Det var prosten som skaffet ham jord på Lille-Skånland. Bruket hadde følgende hus da Iver overtok: stue, kornlade, gammelt fjøs og matbu, tilsammen taksert for 14¹/2 spd. Iver satt her som fisker og leilending i over 30 år. Først på sine gamle dager — 9/8 1856 -- fikk han kongeskjøte på eiendommen for 80 spd., men overdro den (la straks til sin sønn, 6) Kristian Peder Iversen (f. 1826, d. 1922).

lillesk02

Gårdsgrunnen på Lilleskånland 1864.

Bortsett fra enkelte små åkerlapper, ble alle gårdens herligheter brukt i fellesskap inntil en minnelig utskiftning, avh. 8/10 1847, stykket opp både inn- og utmark i en mengde små teiger. Tallet på brukerne var nå 5, idet en av fjerdepartene var delt, men firedelingen ble likevel lagt til grunn for jordskiftet. De to oppsitterne som tilsammen brukte ¹/4, fikk sine teiger utlagt i fellesskap. En del små åkerlapper ble holdt utenfor, men disse større åkrene ble alle teigdelt: Flatåkeren, Langåkeren, Strandåkeren, Nylandsåkrene, Bakkåkeren, Stueåkeren, Einhågåkeren, Elvåkeren, Pilåkeren, Øvringlandåkeren, Løpeåkeren, Rumpåkeren, Tommasåkeren, Kvalryggåkeren, Øverlandsåkeren, Mølnåkeren, Skjååkeren„ Grøtåkeren og Jørteigåkeren. Av engsletter i selve innmarka ble Hesjevollen, Jørteigen, Krabbeteigen og Dyvika alle delt i 4. En stor del av høyavlinga ble hentet fra områder som da ble regnet for utslåtter, så som: Haugteigen, Steinteigen, Lasletta, Djuphamn, Øverlandet og Hestesletta. Alle disse slåttene ble delt i 4. Hver av partene fikk dessuten en teig i gårdsgrunnen, en nausttomtteig og 2 myrteiger. Skogen ble først inndelt i 6 områder: Brattåsen, Porkemyra, Storgråås, Stortommasås, Svartdalen og Storskogteigen, og så ble hvert av områdene teigdelt.

Den minnelige utskiftning skapte således et innviklet system av teiger, som det ikke alltid var lett å holde rede på, men den ryddet likevel vegen for et mer individuelt gårdsbruk. Det viste seg da den offentlige utskiftning av innmarka tok til 14/6 1864, at 4 av de daværende 6 brukerne hadde lagt større arbeid på å forbedre sine teiger enn de to Øvrige, og det ble en del diskusjon om hvorvidt innehav eller gammel skyld skulle legges til grunn for den nye forretningen. Av praktiske grunner ble de enige om å gå etter skylda, men de 4 som hadde forbedret sin jord mest, fikk erstatning i et lite tilleggsareal.

Et område på 305 mål ble merket av som innmark og delt opp i 10 teiger. Bare to oppsittere fikk sin hjemmejord samlet. De Øvrige

fikk to teiger hver, dels av hensyn til utflytningen, dels fordi enkelte deler av gården var mer frostlendt enn andre.

Tre brukere ble pålagt å flytte ut til sine nye teiger, og det ble nødvendig å flytte i alt 19 av de 34 husene på den gamle felles gårdsgrunn ved Gårdselva. Omkostningene ble taksert til 134 spd.

Innmarka er senere blitt betraktelig utvidet ved at ny oppdyrkningsmark er tatt inn (utskiftning sl. 4/10 1906), og hjemmeutmark og skog ble utskiftet 1915. Dette har ført til at enkelte av brukene igjen har fått opp til 7 atskilte teiger.

Parallelt med nydyrkningen har det foregått en rask oppdeling av brukene, og en del tidligere utmarksparseller er solgt fra til selvstendige småbruk. Lilleskånland hadde 1926 i alt 19 større og mindre bruksenheter.